Grip dem! anmeldelse: Middelalderkomedie er kjempegøy
Hva du bør se-dommen
Grip dem! er en herlig modig middelalderkomedie som lar den komiske rollebesetningen skinne.
Fordeler
- +
Elskelig rollebesetning
- +
Tonen deres var uærbødig
Ulemper
- -
Scene-tyvende skurk er begrenset til sidelinjen
- -
Lowbrow-komedie vil ikke appellere til alle
Hot i hælene på februars suverene svergekomedie Onde små bokstaver kommer Grip dem!, nok en morsom britisk komedietur som tar oss med på en tåpelig langrennstur som er drevet av sin fargerike, karakterfulle rollebesetning bestående av topp komisk talent.
Historien følger dronning Dagan (Sex Educations Aimee Lou Wood), en bortskjemt tyrannisk hersker som blir avsatt i filmens åpningsakt av den revolusjonære lederen Humble Joan (Nicola Coughlan). Dagan blir drevet bort fra hjemmet sitt og blir en flyktning i et rike som har en mindre enn vennlig mening om eks-dronningen deres.
Med en heftig dusør på hodet og med få allierte, danner Dagan en elendig trio med den utrolig dyktige slottsarbeideren Shulmay (Lolly Adefope) og en mild oppførsel, Bobik (Nick Frost). Sammen drar de på et oppdrag til Fingerstone Rock, hvor den tidligere dronningen håper å finne allierte som vil hjelpe henne å gjenvinne kongeriket for seg selv. Det er en enkel, dum premiss, en som utspiller seg tegneserieaktig over den korte spilletid.
'Daft' og 'crude' er dagens orden i S eie dem! Det føles som et nytt tilbud for Monty Python og den hellige gral og Fryktelige historier folkemengder, men det er først og fremst ledet av en kvinnelig rollebesetning.
Andy Riley (som har skrevet for Fryktelige historier selv) har skrevet et kvikk manus med en solid hitrate. En livlig, uærbødig blanding av slapstick, tøffe småprater og noen overraskende blodige biter utgjør hovedtyngden av gags.
Den tråkker gjennom alle klisjeene til denne typen kapers og foretrekker enkle eller tilbakevendende gags, men den treffer allikevel blinken oftere enn den bommer og vet alltid når moroa har vært med en bestemt gag. Likevel, hvis voldelige punchlines og vitser om bæsj, blod og tarm ikke er vesken din, bør du kanskje hoppe over denne.
Unektelig filmens største velsignelse er stjernene. Dagan er en smarrig figur, og Aimee Lou Wood spiller henne med entusiasme, spesielt overfor hennes tydelig dyktige tjener Shulmay. Alle tre av kjernetrioen vår kommer fra komisk bakgrunn ( Seksualundervisning, spøkelser og hot fuzz, f.eks.), og de spretter av hverandre med letthet. Å se forholdet vår overfladiske hersker har til sine eneste lojale undersåtter utvikle seg over filmens korte spilletid, er en sann nytelse.
Coughlans «Humble» Joan er en genuin scenetyver, og det er synd at hun er begrenset til så få scener etter å ha feid inn og vist seg som en formidabel motstander i åpningsakten. Og jeg ville ikke rope ut Paul Kaye og John Macmillan, som får mest mulig ut av skjermtiden sin som parodi på Skandi-konger med målbevisste banale aksenter.
Ting føles desidert lavbudsjett enkelte steder. Det er noen få naff-rekvisitter i rammen på punkter, og verden føles litt også tømme; men selv om historiens omfang er litt sviktet av sparsomheten, øker det liksom bare Grip dem! sin sjarm.
Totalt sett forlot jeg teatret mer enn fornøyd. Grip dem! overgår absolutt ikke prosjektene som så tydelig har påvirket den, men alle elementene kommer godt nok sammen til å gjøre det til en blodig god middelalderkamp over landsbygda.
Grip dem! er på britiske kinoer fra fredag 5. april.
