'Sing 2' anmeldelse: En harmløs og forglemmelig oppfølger
Vår dom
'Sing 2' er ufarlig nok, men det gjør det også ekstraordinært lett å glemme så snart slutttekstene ruller.
Til
- – Det store utvalget av sanger er like fengende som vanlig
- – Med et så massivt ensemble er noen få av utøverne morsommere å høre på enn andre
- – Det finnes verre måter å tilbringe ferien på
Imot
- – Denne filmen bruker mer tid enn den burde på overfylte subplotter enn på coverlåter
- – Karakterene og deres problemer er stort sett uinspirerte klisjeer
- – Den nye trusselen er ganske kjedelig og livløs
Syng 2 er toppen av ufarlige, forglemmelige og til slutt kjedelige moderne animasjonsfilmer. Akkurat som forgjengeren fra 2016, Syng 2 har et massivt ensemble av A-listeskuespillere. Akkurat som sin forgjenger, Syng 2 er full av moderne popsanger som fremføres av antropomorfiserte dyr. Og akkurat som forgjengeren, Syng 2 er avhengig av overbrukte klisjeer og fortellertroper, alt i tjeneste for en historie som ikke engang er ambisiøs nok til å være interessant. Filmen eksisterer, den er der og den vil forsvinne fra tankene dine så snart den er over.
Etter at koala-impresario Buster Moon (Matthew McConaughey) og troppen hans med tøffe dyresangere triumferte på slutten av Synge , har de satt opp forskjellige show med striehistorier som gjør dem i stand til å fremføre sanger for et forgudet publikum. Men Buster har sikte på et større mål: å flytte showet til den Vegas-lignende Redshore City, til tross for at han ble fortalt av en talentspeider at han og sangerne hans - gorilla Johnny (Taron Egerton), elefant Meena (Tori Kelly) , piggsvin Ash (Scarlett Johansson) og grisen Rosita (Reese Witherspoon) - er ikke gode nok til å hacke den i storbyen. Buster tar på seg å ta sangerne sine til Redshore City i håp om å fri til en ulveaktig forretningsleder (Bobby Cannavale), som bare er interessert i en forvirrende musikalsk idé i verdensrommet hvis sentrale stjerne er en sagnomsuste eks-rock 'n' roll. stjerne (Bono fra U2) som ikke har opptrådt på flere år.
Syng 2 , nok en gang skrevet og regissert av Garth Jennings, har samtidig for lite og for mye som skjer. Hver av hovedkarakterene som kommer tilbake fra originalen – beklager til alle fans av Seth MacFarlanes kranglete mus, som ikke dukker opp igjen – får sin egen historie, sammen med den generelle buen om hvorvidt Buster og selskapet kan tvinge den nevnte pensjonerte rockeren Clay eller ikke Calloway ut av pensjonisttilværelsen. Selv om det var tid innenfor filmens 112-minutters lengde til å gi hvert av disse subplottene nok plass til å puste, er verken karakterene eller subplottene spesielt interessante. I tillegg tjener mange av dem til å holde karakterene borte fra hele ideen om tittelen … dvs. til synge .
Det er også litt mer utfordrende med Syng 2 enn det var med Synge for å finne ut hvem denne filmen egentlig er for. Ankommer fra Illumination Entertainment (leverandørene av Minions , blant andre), Syng 2 er her for høytidsfilmmassene, men det store plottet dreier seg om nøyaktig hvor mye publikum bryr seg om musikken til bandet U2. Bono er det eneste medlemmet av U2 som dukker opp i filmen, og selv om karakteren hans ikke er det faktisk Bono, alle sangene Clay Calloway er kjent for er numre som I Still Haven't Found What I'm Looking For og Stuck in a Moment That You Can't Get Out Of, så … du vet, U2-sanger. Og selv om det er helt god rock 'n' roll-musikk, er U2-sanger som er hovedpunktet som en familiefilm hengsler på … rart, for å si det mildt.
Den ytre rommusikalen som fremføres gjennom den siste tredjedelen av Syng 2 er like rart, uten å være fryktelig underholdende. Uansett feil Synge hadde, var det mye mer enkelt å fortelle en historie der en broket gjeng med karakterer kom sammen for å sette opp et show som rett og slett var mange forskjellige sanger. Men fra starten, Syng 2 føler behov for å sette en historie-i-historien rundt disse sangene. Et eksempel ser at Meena portretterer Alice i et riff på Alice i Eventyrland og så ved slutten av filmen skildrer hun en gudinne som blir romantisert - i hodet hennes - av en iskremselger-elefant med stemme fra Pharrell Williams (en av mange beskrivende setninger angående hendelsene i denne filmen som klarer å være sanne, forvirrende og hodebry) -skraper samtidig).
(Bildekreditt: Universal Pictures)
Stemmebesetningen er, som tilfellet var opprinnelig, brukbar uten å være fenomenal. Bono er ikke like minneverdig når han snakker som han er når han synger, men det er ikke som om rollebesetningen rundt ham gjør det mye bedre. Det eneste bemerkelsesverdige rollebesetningsmedlemmet er Halsey, som spiller Cannavales karakters datter. Datteren som kort avvikles som hovedrollen i den ytre romfartsmusikalen føles som et moderne riff på Lina Lamont fra Singin’ in the Rain , like overbevist om sitt eget talent som hun mangler det. At Halsey er den beste utøveren i filmen er ikke et stort poeng i dens favør siden rollebesetningen inneholder Matthew McConaughey, Reese Witherspoon og Scarlett Johansson.
Syng 2 er Illuminations forsøk på å skape enda en franchise i form av grusomme meg og Kjæledyrenes hemmelige liv . Men ettersom den sistnevnte tittelen førte til en oppfølger mest kjent for å måtte erstatte hovedrolleinnehaveren, Syng 2 virker som den typen film som like gjerne ikke engang eksisterer. Det er ikke dårlig, og det er heller ikke bra. Syng 2 er så kjedelig at den bare eksisterer og ikke så mye annet.
Syng 2 har premiere på kino 22. desember i USA, 28. januar 2022, i U.K.
