Scream VI anmeldelse: Ghostface tar en saftig bit av Big Apple
Hva du bør se-dommen
Scream VI har kjedeligere skrekkkommentarer, men et skarpere drapsblad, som bytter satiriske slag mot grusomme skjebner som ville gjort enhver slasher sjalu.
Fordeler
- +
Drap sparer ikke
- +
Kjerneoverlevende fra Scream (2022) styrker rollene sine
- +
Bruker NYCs landskap godt
- +
Elsker åpningsdrapet
Ulemper
- -
Litt for blunkete mot publikum
- -
Mindre å si om skrekktroper enn alle andre oppføringer
- -
Ikke så sjokkerende som vanlig
Ghostface tar en saftig bit av Big Apple inn Skrik VI . Regissørene Matt Bettinelli-Olpin og Tyler Gillett konverterer opptakssteder i Montreal til et klaustrofobisk landskap i New York City som pulserer med overfylt storbyspenning. Forfatterne James Vanderbilt og Guy Busick tar utfordringen med en sjette Hyle film og hva det betyr for franchisesalg.
Derimot, Skrik VI føles mer i tråd med Skrik 2 og Skrik 3' s litt skrekksjangerkommentarer på grunn av raskere omløp. Kanskje er det derfor Ghostfaces drap på en eller annen måte er enda mer brutale denne gangen enn de to siste voldsomt eskalerte oppfølgerne, og maler en aldri-sovende by rød med røde påminnelser om Woodsboros smussede historie.
'Core 4'-overlevende fra Skrik (2022) alle flytter til New York City når Tara Carpenter (Jenna Ortega) tar sin utdannelse ved Blackmore University. Storesøster Sam (Melissa Barrera) - datter av Billy Loomis - bor sammen med Tara som et helikoptersøsken som er overveldet av paranoia etter deres Ghostface-prøve. Mindy (Jasmin Savoy Brown) og Chad Meeks-Martin (Mason Gooding) avrunder mannskapet som bror-søster-forsterkninger som også deltar på Blackmore, noe som lar gruppen behandle deres felles traumer. Manuset graviterer mot mestringsmekanismer og de harde samtalene rundt hvordan alle behandler sorg, og kartlegger mer enn bare nok en grotesk slasherfest.
Balansen mellom denne Ghostfaces massakretur og forbindelsen som Sams gjeng styrker skaper Skrik VI både dyrisk og sykelig vakker. For ikke å si at Gale Weathers (Courteney Cox) og Dewey Riley (David Arquette) aldri utviklet en slått kjemi, eller Sidney Prescott (Neve Campbell) kjempet ikke med overlevendes skyld. Det er bare denne valideringen av utvalgte familier og grufulle hendelser som bringer overlevende sammen som er mer bevisst enn tidligere Hyle filmer. Skrik VI tar pusten mellom brutale drap for å sladre lekent rundt middagsbord eller finpusse på snekkerens motstandskraft for oss-mot-verden for å menneskeliggjøre hinsides slasher-karikaturer. 'Core 4' etablerer seg som mer enn 'The Next Dewey' eller 'Sidney 2.0' - Carpenters og Meeks-Martins sementerer seg selv som franchise-pilarer (under produksjon) på sine egne fordeler.
Mindre vellykket er metakomponenten til 2023-tallet Hyle inngang. Skrik 3 handler om trilogi troper, Skrik (2022) rebootquel mani, men Skrik VI sliter med å levere den samme satiriske oomph eller subversive elektrisitet. Manuset flyter over av franchise-vitser som garantert vil glede Ghostface-tilbedere, men karakterer føler for ofte at de snakker inn i kameraet med blunk og dytt. Hyle , Skrik 4 , og Skrik (2022) er så vellykkede fordi år mellom utgivelser tilsvarer seismiske endringer i sjangerevolusjon — Skrik VI har ikke den samme gnisten som en kommentar til samtidens skrekkbevegelser.
Kanskje det er en personlig preferanse, men Mindys levering av randyisme-regler eller de konstante tilbakeringingene til velkjente Hyle fandom holdninger lander svakere enn forventet. Skrik VI kikker innover for å få gode kommentarer - mer enn vanlig - og bortsett fra noen sveip mot lenestol Letterboxd-kritikere eller frekke graver som pretensiøse Dario Argento-snobber, finner filmen mindre spennende selvparodianalyse.
Det som lykkes i spar er den hensynsløse volden som søler blod rundt New York City, og maksimerer alt fra sardinfylte t-banevogner til moderat ombygde leiligheter med flere etasjer med spinkel og utdatert konstruksjon. Bettinelli-Olpin og Gillett legger merke til autentiske detaljer som baderomsdørlåser som går ut av hengslene etter to slag fra den andre siden eller anonymiteten til t-banetimer i beste sendetid når avskyelige skikkelser forsvinner inn i folkemengdene. Skrik VI er uttrykksfullt karakteristisk for en skrekkhistorie i New York City, og sløser ikke bort flere action-fremover slasher-jakter som inkluderer grufulle fysiske bompenger. Ghostface føler seg hjemme når han forfølger smug mellom hovedgater eller sprekker hodeskaller i vanlig dagslys mens Sams mannskap strever for livet i en by der alle er mistenkelige.
Kroppslemlestelse går utover – Ghostface holder ingenting tilbake. Kniver stuper ikke bare, de vrir og omorganiserer organer. Ruvende dråper fører til kvalmende dunder når kropper treffer betong. Skrik VI tvinger karakterene sine til å utholde det som relativt sett virker som mer smerte enn vanlig (utenfor Deweys fortsatte pensler med døden), siden tettere utleieboliger fremmer flere krangel med mindre plass å flykte. Det ser ut til å være et fossende sår eller blodig eskalering rundt hvert hjørne, noe som gjør den allerede stikkglade franchisen stolt.
Skrik VI detroniserer ikke toppsjiktet Hyle filmer, men klarer likevel å fylle opp franchise-entusiasme. Radio Silence fortsetter deres stab-a-thon med en annen blodtørstig whodunnit i navnet til Ghostfaces herlighet. Vi er behandlet med en annen utmerket Hyle åpningsdrap og nykommere gjør sin tilstedeværelse kjent uten å overskygge galionsfigurer. Dens kamper er med utvalgte kommentarveier og elementer som knytter seg direkte til tredje akts avsløringer eller karaktergjeninnføringer, som jeg målrettet lar være vage fordi Hyle filmer skal ikke skjemmes bort.
Skrik VI er snittglad, super frekk og utfordrer moderne slashere til å være like ondsinnet morderiske – en trøst Hyle oppfølger som en pålitelig bodega-sandwich etter en natt på barene. Det er ikke god mat på Manhattan, men pokker om det ikke treffer spot når du trenger det mest.
Skrik VI premieres eksklusivt på kino 10. mars.
