«Emily in Paris» anmeldelse: Shallow Fun
Vår dom
Et for det meste overfladisk show som på en vakker måte viser frem Paris samtidig som man unngår noe så plagsomt som karakterdybden.
Til
- 🇫🇷 Paris minner oss om at det er det perfekte stedet å filme et show.
- 🇫🇷 De europeiske karakterene er barske og sjarmerende på en gang.
- 🇫🇷 Episodene er lykkelig korte.
Imot
- 🇺🇸 Instagram-generasjonen er her for å redde oss!
- 🇺🇸 Klarer ikke å bestemme meg for om jeg ønsker at Emily skal få sparken.
Dette innlegget inneholder spoilere for Netflix Emily i Paris.
Åpne Netflix og få et glimt av den på ingen måte-manipulerte-hvorfor-ville-du-tenke-sånt-noe Topp 10-listen, og du vil finne en storøyd Emily i Paris, en ny Netflix originalserie fra Darren Star, som du vil huske fra Sex og byen berømmelse fra slutten av 1990-tallet.
Mye har imidlertid endret seg på 20 år. For det første, å ha et show med «Sex» i tittelen vil ikke lande slik det gjorde den gang. Og seerne er ikke så prutte som vi en gang var. Så er det det faktum at kanskje 2020 – og spesielt denne 2020 i denne versjonen av multiverset – kanskje ikke trenger en annen hvit karakter som finner veien i en stor, mangfoldig by samtidig som man nesten ikke klarer å anerkjenne det mangfoldet på noen meningsfull måte.
Men her er vi, med Emily i Paris på Netflix Topp 10.
Det er ikke dermed sagt at det ikke er noen forløsende kvaliteter i det som ellers er en ganske flau 10-episoders serie som heldigvis bryter 30 minutter bare én gang. Det er bare det at ingen av dem har noe med tittelfiguren å gjøre.
Først det gode: Emily i Paris er satt, passende nok, i Paris. (Med noen dagers opptak i Chicago av plottlige årsaker.) Hvis du skal skyte en stort sett overfladisk serie, finnes det verre steder å gjøre det. Og folkene bak kameraet gjorde en mesterlig jobb her. Alle de viktige landemerkene er der, brukt ofte og godt brukt. Det er gratis og kanskje mer enn en liten klisje – men det setter også perfekt tonen for serien.
Hovedsaken er at Emily Cooper (Lily Collins) er en ung, lavtstående markedsføringsrepresentant som plutselig flytter til Paris etter at firmaet hennes kjøper opp et fransk selskap og hennes middelaldrende sjef (Kate Walsh) viser seg å være gravid. Emily kan ikke språket. Det er mulig hun aldri har vært ute av landet før. Kjæresten hennes Doug (Roe Hartrampf) er litt lunken på ideen. Samme det. For akkurat det du tror kommer til å skje med ham, kommer faktisk til å skje.
Emily dukker opp i Paris og arbeiderbiene på Savoir aner ikke at hun skulle komme. Stopp vantroen der i et minutt. Hennes nye sjef Sylvie (Philippine Leroy-Beaulieu) kunne ikke brydd seg mindre om en amerikansk jente i størrelse 0 som dukker opp med alle slags nymotens ideer til sosiale medier, bortsett fra at Emily fortsetter å få ting til å fungere og få ting til å skje, alt mens hun dokumenterer sitt nye liv i Frankrike på et generisk utseende Instagram med «Emily in Paris»-brukernavnet. (Og ja, Netflix har faktisk den Insta-kontoen .)
Det ville ikke vært Paris uten litt romantikk, og det ville ikke vært Frankrike uten litt komplisert romantikk. Langdistansen med Doug går ingen steder fort. (Vibratoren hennes med ledning som kortslutter det eldgamle elektriske anlegget i bygningen hennes er, innbiller jeg meg, imidlertid alt for ekte.) De gifte eldre mennene har ingen problemer med å flørte, og deretter eskalere den flørten utover det amerikanere ville ansett som akseptabelt for tiår siden, aldri sinn i me-too-tiden. Blir du begavet med La Perla-undertøy av en gift klient? Ikke bra. Emily åpner esken ved skrivebordet der sjefen hennes kan se at noen nettopp har kjøpt en veldig dyr bh til henne? Heller ikke de beste ideene.
Philippine Leroy-Beaulieu som Sylvie i Emily in Paris på Netflix.(Bildekreditt: Netflix)
Bruno Gouery som Julien, til høyre, og Samuel Arnold som Luke, i midten, i Emily i Paris på Netflix.(Bildekreditt: Netflix)
William Abadie som Antoine Lambert i Emily in Paris på Netflix.(Bildekreditt: Netflix)
Camille Razat som Camille i Emily in Paris på Netflix.(Bildekreditt: Netflix)
Lucas Bravo er ikke i ferd med å få seg selv i problemer som Gabriel i Emily in Paris på Netflix.(Bildekreditt: Netflix)
Ashley Park, til høyre, som Mindy med Lily Collins som Emily i Emily in Paris på Netflix.(Bildekreditt: Netflix)
Så er det Gabriel (Lucas Bravo) - Emilys nabo i underetasjen hvis dør hun prøver å komme seg gjennom (seriøst, det tar ikke så lang tid å huske at første etasje faktisk starter i andre etasje), og som har den slags lagt tilbake, europeisk casualness om ham som de av oss med morsomme amerikanske aksenter liker å tro at vi kan klare når vi er i utlandet. (Profftips: Vi kan ikke. Bare gå med det.) Han er også kokk på en restaurant i nærheten av bygningen deres, som bygger seg inn i en anstendig liten bue. Det er åpenbar (og øyeblikkelig) kjemi her, og den har kommet på det perfekte tidspunktet. Emily kunne trenge en venn.
Hun finner et par andre i Mindy Chen (Ashley Park), som jobber i Paris som barnepike mens hun gjemmer seg for sin rike og kontrollerende familie i Kina. Og så er det Camille (Camille Razat), som umiddelbart er litt for snill mot Emily og er et friskt pust med tanke på at alle de andre franskmennene har vært litt for stereotypiske franskmenn. Noe må bare være galt med Camille - og det viser seg at noe heter Gabriel.
Konflikt er det som gjør historier verdt å fortelle, selvfølgelig. Og for det meste har Emily i Paris en ganske forglemmelig historie. Hun forårsaker den ene katastrofen etter den andre enten i kraft av sin alder eller amerikanisme (eller begge deler), og klarer deretter å redde seg selv ut enten i kraft av sin alder eller amerikanisme (eller begge deler), alt mens hun bruker de magiske nye teknikkene til 'sosiale medier' som hun altfor ofte beskriver som om hun selger magiske bønner til dette enfoldiges land.
At Emilys egen voksende stilling i sosiale medier ville føre til større gevinster på et stort profesjonelt nivå er stort sett fantastisk. Selv om altfor ekte er opplevelsen hennes på en 'influencer-begivenhet.' Det er smertefullt og perfekt.
Ikke gå inn i Emily In Paris i håp om noe mer enn det du ser på plakaten. Litt upassende mote på noen som ikke er gammel nok til å vite bedre ennå, og litt upassende oppførsel fra alle fra alle kanter. Det er en desidert PG-13 affære, for det meste. Det er en påminnelse om at kanskje Insta-life egentlig ikke er retningen vi vil at Planet Earth skal gå.
Hvorfor se da? Fordi det er fire og en halv time med TV som vil minne deg på at det er en verden utenfor hjemmet ditt. At vi en dag igjen kan være i stand til å reise og oppleve andre land og vikle oss gjennom første kontakt med andre kulturer. For det er Paris, for helvete. For det er mat og vin og kunst og mote og, ja, for noen kanskje litt romantikk.
Det er morsomt og flyktig, til tider minneverdig, og til tider helt forglemmelig. Det er akkurat det et opphold i Paris i 20-årene burde være.
